Hvis jeg skal tenke på norsken min, og mitt forhold til norsk vil jeg nok si at jeg er som de fleste nordmenn, patriot og nasjonalromantiker, innenfor grenser. Jeg vil nok også si at jeg er en veldig typisk "asker og bærum"-person siden jeg er imot nynorsk. Jaja, jeg vet at det er kulturarv og i noen steder i norge har man faktisk nynorsk som hovedskriftmålet, men Norge er en av de få landene med to skriftspråk og når man faktisk har under 20 % som bruker det andre skriftspråket, hva er vitsen med det da?
Jeg liker å skrive noen dager, noen dager sitter jeg med en perfekt historie, perfekte ord og jeg kan ikke vente med å sette igang! Men andre dager er det stress og slit med å skrive norsktekster. Det er som om en mørk sky legger seg inni hodet mitt og bare engelske ord slipper fram. Det er spessielt irriterende de dagene vi har liten tid og press på oss for å skrive en tekst. Som tentamner. Da glemmer jeg norske ord som blir erstattet med engelsk. Veldig irriterende, derfor vil jeg si at mitt forhold til norsk er at jeg glemmer norske ord, menfremdeles vil jeg kalle meg patriot.
